Historien om skøyteteknikk i langrenn

Én ski foran den andre – i jevn, fast rytme. Lange fraspark og et kraftig skyv med staven på motsatt side. Det er dette skigåing dreier seg om for de aller fleste nordmenn – de som spenner på seg skiene på påskefjellet eller i lysløypa om kvelden etter jobb og glir bortover i preparerte skispor eller brøyter seg vei gjennom snøen i ukjent og urørt terreng.

Lenge var det slik også de beste skiløperne tok seg fram i løypa. Helt fram til 1985 var reglene for konkurranselangrenn temmelig enkle: Det var om å gjøre å være første skiløper i mål ved hjelp av staver og ski. Man måtte se an forholdene og bruke den teknikken som var best egnet. Men utviklingen av nye materialer på 1970-tallet førte til at skøyteteknikken ble enda mer effektiv.

Skøyterenn på isen

Skøyteteknikken er imidlertid ikke så ny som man kanskje tror. Former for skøyting har vært i bruk helt siden starten av 1900-tallet. Finnen Matti Koskenkorva skøytet deler av strekningen da han satte uoffisiell verdensrekord på tremila i Uleåborg i Finland i 1913 med tiden 1.34.37. Matti Koskenkorva skal ha brukt 180 centimeter lange staver og nesten tre meter lange ski – en imponerende prestasjon.

Det som kan sies å være verdens første «rene» skøyterenn var en konkurranse mellom fire av brødrene til OL-mester Oddbjørn Hagen. I 1929 møttes brødrene i Rendalen, men det var for lite snø i terrenget til å gå på ski. På et islagt vann lå det derimot noen centimeter med snø. Det viste seg at skøytetak passet perfekt. Brødrene merket opp en runde på tre kilometer, og konkurrerte mot hverandre.

Birkebeinerrekord

De preparerte skiløypene i konkurranser bestod før 1980-tallet av smale skispor kjørt opp av snøscooter. Forholdene måtte derfor være ganske spesielle dersom man skulle kunne bruke skøyteteknikk. Utstyret var heller ikke ideelt for teknikken. Men noen ganger kunne man virkelig tjene på å sparke fra med skien på skrå. En av disse anledningene var Birkebeinerrennet i 1938 – det aller første til å bli gått på under fire timer.

Under Birkebeineren i 1938 var det skareføre opp mot Raudfjellet og i nedoverbakkene på den andre siden. Da gikk mange av løperne ut av løypa og begynte å skøyte nedover de lange flatene på vei mot Nysetra. Skøytingen og det skarpe føret var mye av årsaken til at Olaf Hoffsbakken fra Snertingdal ved Gjøvik vant med 3.56.34. Det var først langt utpå 50-tallet at slike tider ble vanlige.

Tidene forandrer seg

En av de store skøyteløperne i langrennssporten var finske Paul Siitonen. Han skøytet mye med ett ben utenfor sporet på 70-tallet, og oppnådde gode resultater. Den norske langrennsløperen Magnar Rismyhr lot seg inspirere av Siitonen. Det samme gjorde svenske Ola Hassis, som i 1980 gikk satte uoffisiell verdensrekord på tremila med 1.13.22 under et løp i Nord-Sverige. Rismyhr oppdaget etter hvert at skøyting med begge bein var enda mer effektivt.

Teknologiske utviklinger på 1970-tallet gjorde at skøyteteknikken overtok mer og mer. Bredere løypemaskiner åpnet for at man kunne skøyte med to bein overalt. Slike løypemaskiner ble også brukt til oppkjøring av skiløyper utenfor konkurranse, slik at treningsforholdene for «vanlige» skiløpere bedret seg. I tillegg ble skiene, som tidligere hadde vært laget av tre, mye lettere ved at materialer som epoxy, glassfiber og aluminium ble tatt i bruk. Det gjorde skøyting enklere.

Skøytingen reguleres

Ski-VM i Seefeldt i Østerrike i 1985 var det store gjennombruddet for skøyteteknikken. Alle de beste i verdenseliten skøytet nå med to ben. Da bestemte det internasjonale skiforbundet seg for at noe måtte gjøres. Man ønsket at folk flest skulle kunne identifisere seg med konkurranselangrenn. Da mente mange at de beste skiløperne burde gå i samme stilart som turløperne. Etter Seefeldt-VM ble langrennssporten delt i to: Friteknikk og klassisk.

Utstyrsreguleringer

Skøyting er mest effektivt med lange staver og korte, smale ski. For at skiløp i skøyteteknikk fortsatt skal minne mest mulig om «vanlig» skigåing, er utstyret som kan brukes også regulert. Skiene kan ikke være smalere enn 40 millimeter ved bindingen, og lengden kan ikke være kortere enn løperens kroppshøyde minus ti centimeter. Skistavene kan ikke være lengre enn løperens kroppshøyde eller kortere enn hoftehøyden.

 

 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *